Jeg vet ikke

25. april 2018

Hvorfor er det så vanskelig for oss i finansnæringen å innrømme at mye av det vi jobber med er upredikerbart?


En masteroppgave ved Norges Handelshøyskole, som konkluderer med at valutaprognoser er mer villedende enn veiledende, har fått berettiget oppmerksomhet. At sykkelselskapet Bergen 2017 AS gikk konkurs, angivelig for å ha stolt på sin banks valutaprognose, har tilført temaet en tabloid dimensjon.

Som investor og aktør i finansmarkedet får jeg ofte spørsmål om hvor renten skal, om aksjemarkedet vil stige fremover eller om boligprisene har nådd toppen. Mitt enkle og kjedelige svar er alltid: «Jeg vet ikke». Oppfølgingsspørsmålet kommer ganske kjapt: Ja, men du som jobber med økonomi og finans må da kunne si noe om hva som vil skje med renter, aksjer og boligpriser. «Dessverre, nei». Som økonom og porteføljeforvalter har jeg kanskje en forutsetning til å forklare hva som skjer og hvorfor det skjer, men jeg er ikke flinkere enn andre til å spå. Når det gjelder makroøkonomi og finansmarkeder er mitt utgangspunkt at fremtiden faktisk er upredikerbar. Oljeprisen, styringsrenten, den norske kronen og prisen på din leilighet påvirkes av utallige variabler som det dessverre er ingen gitt å forutse.

Dette er en provoserende påstand i en bransje som i stor grad er tuftet på å mene noe om fremtiden. Ifølge nobelprisvinner i økonomi, Daniel Kahneman, har vi mennesker en nesten ubegrenset evne til å ignorere vår uvitenhet. Vi skaper en illusjon om at vi forstår fortiden, noe som gjør det vanskelig å akseptere vår begrensede evne til å spå fremtiden. Alle oljeanalytikere har for eksempel i dag gode forklaringer på hvorfor oljeprisen falt fra 100 til 30 dollar, men ingen forutså dette før det skjedde. Illusjonen blir dermed at det som kan forklares i ettertid også var predikerbart i forkant. Forfatteren Nassim Taleb påpeker at det overraskende ikke er hvor dårlig vi er til å prognostisere, men fraværet av bevisstheten om at vi faktisk er det.

Ingen liker usikkerhet og risiko. Troen på at fremtiden er forutsigbar gir oss en følelse av trygghet der usikkerheten oppleves å være lavere enn den egentlig er. Prognostisering står av den grunn svært sentralt i finansmarkedet og makroøkonomiske miljøer. Sentralbanker lager rentebaner, finansdepartementer lager vekstanslag, banker predikerer valutakurser og eiendomsmeglere synser om boligpriser.

Her er vi kanskje ved roten av problemet. Bare det faktum at prognoser lages, skaper en forestilling om at det er mulig å forutse fremtiden. Når bankene lager valutaprognoser med to desimaler, er det like problematisk som at Norges Bank lager rentebaner og Statistisk Sentralbyrå synser om utviklingen til kronen. Illusjonen er skapt.

Til forsvar for prognoser kan man kanskje si at de alltid kun vil representere det statistisk mest sannsynlige utfall rundt et ganske stort utfallsrom. Rentebanen til Norges Bank med usikkerhetsvifter er et godt eksempel på dette. Problemet er at prognosen kun er et uttrykk for det mest sannsynlige enkeltutfallet. Faktisk er alle andre utfall enn dette samlet sett mest sannsynlig, men det er prognosen som publiseres, fester seg og diskuteres. Og ofte bommer ikke prognosen bare på målet, men faktisk hele veggen. Dette skjer når de såkalte «svarte svanene» treffer oss. Ting vi ikke har tenkt på engang.

Skal man så slutte å lage prognoser? I ytterste konsekvens mener jeg svaret er ja. Hvis prognoser er mer villedende enn veiledende, og bidrar til å skape falske forestillinger om hva som er mulig å forutsi, kan de likeså godt la være å bli publisert. Prognosemakerne har kanskje også et samfunnsansvar overfor alle som ikke har samme forutsetninger som profesjonelle aktører til å vurdere usikkerheten som ligger i en prognose. Det er for øvrig ikke prognosemakerne i seg selv jeg kritiserer. Dette er svært kompetente fagmennesker med et brennende engasjement for sitt fag. Det er hele bransjen som kanskje bør gå en runde med seg selv.

Det at fremtiden er uviss betyr ikke at det er umulig å forholde seg til den. Banker og andre aktører i finansmarkedet kan være gode diskusjonspartnere for sine kunder der innfallsvinkelen kan være scenarioanalyser med mulige utfallsrom, og ikke en valutaprognose med to desimaler.

Alt dette sagt. Min prognose er at prognosene vil bestå.

 

Gunnar Torgersen
Investeringsdirektør