Ut av skyggen, inn i mørket...?

7. oktober 2016

Skyggerating høres kanskje litt suspekt ut, men ved å ta utgangspunkt i en skala som er anerkjent og generisk, har den fungert godt som en rettesnor for aktørene i det norske obligasjonsmarkedet.


I det norske obligasjonsmarkedet har 502 foretak lånt til sammen ca. 1 700 mrd. norske kroner. Bank/finans-, industri- og kraftselskap er blant aktørene som benytter obligasjonsmarkedet til å hente finansiering i markedet. Foretakene, både innad og på tvers av segmenter, kan ha svært ulike egenskaper. Dette kan være knyttet til selskapets finansielle situasjon, ledelse og styre, marked og forretningsmodell.

Gjennom å kvantifisere og rangere kredittrisiko i form av en kredittrating, har vi som investorer hatt et nyttig verktøy for å kategorisere og avgrense søket etter nye investeringer. Kredittrating alene er imidlertid ikke tilstrekkelig grunnlag for å foreta en investering, det vil i tillegg være behov for en grundig subjektiv vurdering av egenskapene ved en obligasjon før investering.

Kredittratingene har også vært sentral i arbeidet med å sette rammene for (avgrense) en investeringsstrategi. Opp gjennom historien finner vi gjentatte eksempler på at høy risiko fra tid til annen dukker opp innpakket som lav risiko. Kredittrating har bidratt til å tydeliggjøre risikoen i blant annet fondsprodukter. På den ene siden ved å gjøre det tydeligere for eksempelvis ikke-profesjonelle investorer hvilken risiko et rentefond inneholder. På den andre siden har rating virket disiplinerende for tilbyderne av investeringsprodukter, gjennom å fremtvinge økt transparens.

Offisiell kredittrating i det norske markedet er i hovedsak gitt av store globale ratingbyrå. Dette markedet er dominert av Moodys, S & P og Fitch. Ratingprosessen er omfattende og ressurskrevende og i praksis er den offisielle ratingen forbeholdt store selskaper. I et marked som det norske er det imidlertid en lang rekke selskaper som ikke er store nok til at det vil være rasjonelt å skaffe seg en offisiell rating, rett og slett fordi det blir for dyrt og ressurskrevende.

For å bidra til et effektivt, tilgjengelig og så transparent som mulig marked for små og mellomstore norske selskaper, har det etablert seg en egen ratingstruktur for disse. Metoden bak disse ratingene er basert på Moodys og S & P sine ratingmetoder og er kjent under betegnelsen skyggerating i det norske markedet.

Skyggeratinger kan åpenbart problematiseres i de tilfeller nye aktører kommer til markedet og der meglerhusene som tilrettelegger den nye obligasjonen også står for den initielle ratingen. I praksis har det likevel blitt slik at konkurransen om å levere gode analysetjenester og skyggeratinger, fra et relativt stort antall tilbydere, har skapt analyser og ratinger av god kvalitet.

Etter finanskrisen har omfanget av regulering i finansbransjen økt betydelig og ratingbyråene er intet unntak. European Securities and Markets Authrity (ESMA) er tildelt ansvaret for å overvåke ratingbyråene og har altså oppdaget det norske/nordiske skyggeratingsystemet. Skyggerating leveres av banker og meglerhus som på sin side ikke er definert som ratingbyrå, og dermed ikke underlagt tilsyn. ESMA har derfor bestemt at bruk av en skala for å kvantifisere kredittrisiko kun kan gjøres av offisielle ratingbyrå, og at banker og meglerhus som selger obligasjoner til sluttkunder ikke kan benytte dette.

Som følge av dette forbudet ser det nå ut til at skyggerating blir historie. En lang rekke banker og andre utstedere som tidligere har blitt plassert i en bestemt risikokategori, ender trolig nå i bredere kategorier og derigjennom blir de vanskeligere å skille. Der det tidligere var overkommelig å lete i skyggen blir det nå fomling i mørket. Vi tar imidlertid sikte på at markedsaktørene, med støtte av regulator, skal stå samlet for å få lyset på igjen.

Denne artikkelen stod først på trykk i Kapital nr 15/2016